Min helt du liksom..

I klassen her en dag fikk vi en oppgave om å skrive om noen vi ser opp til. Personen bør helst ha hatt en påvirkning på samfunnet og være en peson de fleste har hørt om. Da sier det seg selv at oppgaven er relativt fri og valgmulighetene store. Men til min store overaskelse kom jeg ikke på en eneste person å skrive om! Og jeg ble heller sittende å tenke på at hvis jeg hadde fått en lignende oppgave for omtrent ti år siden, altså i 2 klasse, så hadde jeg med en gang funnet en person jeg ser opp til med store øyne. Det var sånn ca. på den tiden at klasselæreren din var den "sniiilleste" personen du visste om, og jeg ville med god margin valgt henne å skrive om. Altså, for all del, jeg sier ikke at min nåværende lærer ikke er flott, men det er kanskje ikke like kult å skrive om henne nå som det ville vært da. Deretter begynte jeg å tenke på fjortis perioden min, der unge, kjekke gutter med kassegitar og med en morsom kommentar på lager var min drøm. På den tiden var utseende langt viktigere med musikken. Bare se på bildet til høyre, det var mitt idol nr. 1 nemlig Ryan Cabrera. Klissete pop kjærlighetslåter med kun to gitar grep preget store deler av musikken hans. Klart at han har gjort noe for menneskeheten! Men jeg ville nok også da hatt litt problemer med å velge en å skrive om, men denne gangen med motsatt problem, nemlig med å velge mellom alle de "zøte" guttene der ute i verden.

Det slo meg at etterhvert som du blir eldre blir du mer skeptisk, dømmende og politisk korrekt. Det kunne aldri falle meg inn å skrive om noen av de nevnte ovenfor den dag i dag. Er det meg det er noe galt med? Eller er det bare en kjedelig del av det å vokse opp? Mange i klassen valgte personer som Mahatma Gandhi eller Nelson Mandela - mennesker alle er blitt enige om er viktige. Men folk har jo forskjellige oppfattninger av hva som er viktig? Hvilke verdier man har og hvilket miljø en er i? Så hvorfor er det da så vanskelig for meg å velge noen jeg føler er viktige nok til å skrive om, itillegg til å velge en person ingen andre har valgt?

Nei, det skal ikke være så enkelt. Følg uansett med videre, så skal du få vite hvem jeg mener bør få æren av litt plass i mitt hjerte.

Tiden

Jeg kom til å tenke på her en dag hvor viktig tiden er i vårt samfunn. Alle ser ut til å være avhengige av . Over alt ser du mennesker i all hast på vei til en avtale til en bestemt tid.

Personlig blir jeg døds stresset over klokken. Jeg er typen som alltid kommer presis til avtaler, og irriterer meg grønn over andre som ikke er slik også. Men når jeg tenker etter så blir jeg veldig sliten av alt maset rundt tiden. All planleggingen av kollektivtransport, henting av foreldre, komme seg til og fra jobb osv gjør meg rett og slett helt utslitt.

Da jeg var mindre klarte jeg ikke å sovne om kveldene fordi jeg var livredd for å komme for sent på skolen. Ja, jeg vet dette høres sykt ut, men slik var det. Mamma måtte flere ganger forklare meg at det å komme litt forsent ikke gjorde en verdens ting, men det hjalp likevel ikke. Jeg var alltid stresset. Faktisk, jeg tror der er det sterkeste minnet fra min barndom. Jeg hadde flere bestemte tidspunkter hvor jeg måtte "ligge i rute". Med andre ord; frokosten skulle være ferdig senest 7.52 og jeg måtte være ute av huset senest 8.15. Hvis det så bare var et minutt senere ble jeg kjempe stresset og lei meg. Jeg tror jeg aldri fortalte det til noen da virket dette som det mest naturligste i verden og jeg tenkte nok ikke over på hvor mye dette påvirket min hverdag. I ettertid skjønner jeg selvfølgelig hvor slitsomt dette må ha vært, og jeg kan forsikre om at min hverdag idag ikke er like "streng" som før, men noe av det samme ligger i bunn den dag i dag. Jeg har faste tidspunkter i min morgenrutine for eksempel, men det står ikke på liv og død dersom jeg ligger to minutter etter skjema. Vel, nesten ikke ihvertfall.

I andre samfunn er derimot tiden et uviktig begrep. Der kommer bussen nå og da og folk er glade for det. I Norge derimot, er toget til Lillestrøm fem minutter forsinket informeres det øyeblikkelig over høytalerene med sinte, ventende passasjerer som lyttere.

I noen samfunn er det natt når solen går ned og dag når solen står midt på himmelen. Tenk på hvor harmoiske disse menneskene som lever i et slikt samfunn må være!

Jeg tror ikke vi i det moderne samfunn er riktig klar over hvor mye vi lar oss påvirke av den runder skiven med tall og visere, og det er greit det. Men likevel tror jeg det kan være greit å ta litt timout tid for seg selv. Det er deilig og avslappende og ting du egentlig burde ha gjort virker så fjernt. Og noen ganger er det litt deilig det også..

Bilde: http://www.flickr.com/photos/73584213@N00/322654818

Henrik Ibsen

Henrik Ibsen er i dag en verdenskjent dramatiker. Hans "Dukkehjem" er verdens mest spilte skuespill verden over. Til tross for at hans verker ble skrevet for rundt 150 år siden, er det hans svært moderistiske tanker som gjør Ibsen er like aktuell i dag.

Ibsens karriere startet svært romantisk og til tider nasjonalromantisk. Norge var et flott land og et fantastisk sted å leve med flotte mennesker og vakre dikt. Derfor blir "Å sette prblemer under debatt" sagt av Georg Brandes sett på som revolusjonerende og et slags vendepunkt i Henrik Ibsens forfatterskap. Her var det det realistiske og virkelighetens problemer som skulle ut og fram i lyset. Ibsen ble svært opptatt av kjønnrollene i samfunnet og ekteskapsproblemer. Dette kan man blant annet se i "Et Dukkehjem" (1879) og i "Hedda Gabler" (1890). Ibsen var en svært tvetydelig mann, han lar seg i store grader bli påvirket av samfunnet rundt seg, dette kan en se i slutten av "et dukkehjem" der Nora endelig får en lykkelig slutt på ekteskapet.

Den retrospektive metoden er en kjær metode i alle av Ibsen sine verker. Det vil si at publikum ikke får vite noe mer enn akkurat det personene i stykket får. Dette er et spennende virkemiddel som gjør publikum nysgjerrig fordi man ikke vet alt om alle. Dette er svært tydelig i "Gengangere" som er et svært dystert stykke. Der er Ibsen tydelig påvirket av naturalismen og at arv og miljø er svært avgjørende for menneskene. Til tross for at stykket bare kom to år etter "Et dukkehjem", er det ikke noe optimisme i "Gengangere" slik det er i slutten av "Et dukkehjem" og Noras liv.

Så over til noe litt annet. Henrik Ibsen er, som sikkert de fleste allerede vet, en sentral del av det vi kaller for ”det moderne prosjektet”. Men det er lett å skille mellom ”det moderne gjennombruddet”, ”det moderne prosjektet” og ”modernisme”. Mye av det er likt og henger godt sammen, men likevel er det noen viktige forskjeller man bør unngå å blande. Kort sagt er ”Det moderne gjennombruddet” en tid som fant sted på 1870-tallet. Det som tidligere var preget av nasjonalromantikken og poetisk realisme fikk motvind av Georg Brandes som insisterte på at kunstnerne heller burde begynne med å ”sette problemer under debatt”. Modernistisk tankegang derimot kan sies å være at menneske legger stor vekt på at menneske er et individuelt individ med både makt og evne til å forandre verden til et bedre sted ved hjelp av ny teknologi, vitenskap og eksperimentering. ”Det moderne prosjektet” er et langt mer omfattende epoke. En kan si at ”det moderne prosjektet” strekker seg helt tilbake til opplysningstiden, da mennesket begynte å interessere seg mer for teknologi og vitenskap. Det moderne prosjektet er troen på mennesket, troen på teknologien, troen på vitenskapen, troen på framskrittet og ikke minst troen på at naturen kan skilles fra det reiligiøse.

Bilde: wikipedia.no

Jungelboken

For noen dager siden var jeg en tur på det norske teateret for å se "Jungelboken". Stykket er blitt rost opp i skyene, så da engelsklæreren min tilbød klassen billigbillig billetter benyttet jeg meg sjansen.

.. Og det er jeg glad for! Herlighet, for så mye blod, gørr, sminke, lys og lyd på en gang har jeg aldri sett! Og det på en positiv måte. Adil som er kjent fra Dansefeber på tvnorge hadde hovedrollen som menneskeungen Mowgli, og mange av de andre skuespillerene var også kjente. Men tilbake til Mowgli. Adil utfylte den rampete karakteren 100 prosent. Jeg mener INGEN andre ville klart å gjøre rollen så bra som han. Dansen hans var ingenting annet enn enestående og unik. Den fantastisk sterke kroppen til Adil bært han høyt og lavt på scenen.

For første gang noensinne satt jeg også på første rad. Det var en bob-bob følelse uten like. Et par steder under forestillingen var jeg så redd danserne og skuespillerne skulle ramle over scenekanten og rett i fanget mitt. Andre ganger kom blodet og flammene så nært at jeg helst ville ta bena fatt og løpe ut av salen! Men alt i alt var opplevelsen en fryd. Jeg gikk ikke glipp av noenting, for så si det slik.

USAs tilstander

I går var jeg og engelsk klassen på litteraturhuset i Oslo og så på et lite foredrag/samtale. Annledningen var en ny utgivelse av en bok med navn "USAs tilstander" skrevet av to norske forfattere som har intervjuet 13 forskjellige amerikanske forfattere. Perioden med intervjuene strekker seg over hele ti år. - Det vil altså si at det første intervjet ble holdt under Clintons presidentperiode, før 9/11, før Afghanistan og Irak og ikke minst før Bush.

Personlig syns jeg ikke forestillingen var særlig spennende, jeg hadde hverken hørt om noen av forfatterene i boken eller forfatterene selv. Det eneste som var litt underholdene var alle de unormalt litteraturinterresserte menneskene som lo godt av det som skjedde på scenen. Selv om det egentlig ikke var morsomt i det hele tatt.

Uansett, litteratur huset er et realtivt nytt tilbud til Norges befolkning. Personlig syns jeg dette er et dødsbra tiltak som virkelig alle burde å benytte seg av. Tilbudet er variert og derfor er jeg skråsikker på at det er noe som passer til alle og enhvers interesse. Dessuten er det også en svært hyggelig café/restaurant med mange hyggelige mennesker og god mat og drikke. Thumbs up til Litteraturhuset!

BILDE: litteraturhuset.no

Det moderne gjennombruddet

KARENS JUL


Nå har jeg sittet og lest Amalie Skrams "Karens jul". Det første som slo meg var at den minnet meg littegranne om Alexander Kiellands novelle "Karen". Mulig det bare er navnet, men begge to er skrevet på slutten av 1800-tallet og handler om en ung jente med navn Karen. I "Karen" er jenta gravid, mens i "Karens jul" har jenta en nyfødt unge.


Kort sagt handler novellen om en Karen. Hun har akkurat født et lite barn, men hun er veldig fattig og søker derfor ly i et gammelt skur. Hun blir oppdaget av en politimann som forteller henne at hun må finne et annet sted å bo før det er gått tre dager. Innen den tid dør både hun og barnet. Uansett, jeg syns denne historien er døds tragisk og veldig trist. Jeg elsker "Karen" av Aleksander Kielland, og selv om jeg leste den i tiende klasse (med andre ord; for tre år siden) så husker jeg historien veldig godt enda. Og det tror jeg at jeg også vil gjøre med "Karens jul."


Siden teksten er skrevet i 1885 går novellen inn under epoken naturalismen. Forfatterene var opptatte av at forholdene på landsbygda ikke alltid var rosenrøde og at virkelighetens skygge skulle fram i lyset. Amalie Skram var glad i å detaljere sine fortelinger, også dette er typisk for naturalismen. Fortellingen er kritisk til kvinnens stilling i samfunnet, det var også resten av Amalies romaner og noveller.

Bilde: Amalie Skram. Wikipedia

Charles Darwin

Darwin blir på mange måter sett på som en revolusjonerende vitenskapsmann som kom med en helt ny studie på at menneskene stammer fra en og samme art. Selv om han fikk fort støtte fra andre vitenskapsmenn, raste kirken og andre kristne mot hans teori.

Kort sagt mente Darwin at individuell variabilitet kan forklares med at det f.eks er menneskelige organismer som ikke viser arvelige ettervikninger.
Kampen for tilværelsen fører til variasjon hos avkommet, mens naturlig utvalg er den store og hele endringen som man ikke legger merke til med en gang.

Darwins teorier og forsking på menneskenes opprinnelse var svært annerledes enn det kirken først hadde påstått. Darwin ble derfor hetset og fikk stor motstand fra akkurat den fronten.

Bilde: www.darwin.ie

Obama

Nå har jeg sett på en av Obamas mange taler der han trollbinder tusenvis av mennesker som har kommet for å høre hans kloke ord. Jeg har riktignok ikke sett det live, men youtube er bra det også..

Oama åpner talen sin ved å fortelle noe som fanger publikums oppmerksomhet. Han takker visepresidentkanidaten og familien sin. For å skape etos opptrer
han veldig høfflig, men samtidig svært bestemt. Publikum
tror på det han sier fordi han virker så overbevisende.

Han henvender seg til det Amerikanske folket, da det er de som avgjør Usas neste president.

Obama snakker veldig tydelig i et normalt tempo. Men når han sier noe viktig snakker han enda saktere for at alt skal bli hørt av publikum. Flere ganger gir han også rom for applaus fra publikum slik at ingenting skal bli overdøvet av klapping.

"Change we can believe in" er et slagord som Obama bruker. Det er lett å huske og samtidig passende for Obamas politikk og tanker.

Han omtaler John McCains tanker om krig i Irak og hvordan det vil gjøre Usa til et utrygt land. Obama mener at det er det siste landet trenger.

språkdebatt

Idag hadde vi språkdebatt. Men jeg sa ingenting. Det er fordi jeg er veldig dårlig på debatter. Jeg like best å obsevre hva som blir sagt. nemlig. Dessuten hjalp jeg victor en hel del, han var nemlig Bjørnstjerne Bjrønson. <3

Et såkalt særemne

Heii.

Jeg vet ikke hva jeg vil skrive om enda. Har ihvertfall lyst til å ha med "Av måneskinn gror det ingenting" fordi det er min all time yndligsbok. Den er så vakker at da jeg leste den i tiende klasse snakket jeg ikke om annet på veldig, veldig lenge.

Jeg må nesten komme tilbake til det særemnet senere. Trenger tenketid you knoow.