Litterært Program

På mandag skal vi ha fremføring av vårt litterære prosjekt. Gruppen min har valgt temaet hvordan barnelitteraturen har endret seg siden 1900 tallet og frem til idag. Vi trekker fram kjente og kjære forfattere som bla. Astrid Lindgren og Anne-Cath Vestly. Victor på gruppen skal til og med spille Thorbjørn Egner (!).

Siden vi fikk litt for liten tid på skolen til å jobbe med prosjektet tok alle fire studiedag på torsdag for å jobbe med oppgaven. Vi hadde fått låne mikrofon så valget falt på å lage et radioprogram. Gruppen var ikke spesielt motiverte, men humøret tok seg opp da Chelsea møtte opp med både potetgull og sjokolade. Alt var dermed klart til å lage et fantastisk radioshow.

I begynnelsen brukte vi evig lang tid på å spille inn. Ingen av oss var vant med å høre sin egen stemme og flere av oss ble nervøse og misfornøyde. Tungekrøll og latterkramper hende trutt og stadig også. Etter vel 5 timer var produktet ferdig og vi var godt fornøyde med vår egen innsats. Nå gjelder det bare å se hvordan det blir mottatt i klassen. :)

Jungelboken

For noen dager siden var jeg en tur på det norske teateret for å se "Jungelboken". Stykket er blitt rost opp i skyene, så da engelsklæreren min tilbød klassen billigbillig billetter benyttet jeg meg sjansen.

.. Og det er jeg glad for! Herlighet, for så mye blod, gørr, sminke, lys og lyd på en gang har jeg aldri sett! Og det på en positiv måte. Adil som er kjent fra Dansefeber på tvnorge hadde hovedrollen som menneskeungen Mowgli, og mange av de andre skuespillerene var også kjente. Men tilbake til Mowgli. Adil utfylte den rampete karakteren 100 prosent. Jeg mener INGEN andre ville klart å gjøre rollen så bra som han. Dansen hans var ingenting annet enn enestående og unik. Den fantastisk sterke kroppen til Adil bært han høyt og lavt på scenen.

For første gang noensinne satt jeg også på første rad. Det var en bob-bob følelse uten like. Et par steder under forestillingen var jeg så redd danserne og skuespillerne skulle ramle over scenekanten og rett i fanget mitt. Andre ganger kom blodet og flammene så nært at jeg helst ville ta bena fatt og løpe ut av salen! Men alt i alt var opplevelsen en fryd. Jeg gikk ikke glipp av noenting, for så si det slik.